»Håper konklusjonen og fokuset ligger på at Frode har 99,999 prosent av all ære for sin velfortjente suksess. Min lille rolle er egentlig å pakke inn produktet hans og sette en pen sløyfe på …«. Ordene tilhører Pondus-redaktør Tormod Løkling og er et svar på en e-post der B&B ønsker å intervjue mennene bak Øverlis enorme suksess. Og skal vi tro Løkling er Pondus-redaktør verdens enkleste og morsomste jobb.
– Det er veldig deilig å si at jeg ikke er redaktøren hans, for Frode er så god og unik at av blant tusen striper finner jeg kanskje én ting jeg som redaktør og fagmann kan si burde vært gjort annerledes. Han er bedre enn meg på alle måter, han er i verdensklasse. Som redaktør kan jeg tross alt gå inn og se at »mine« serieskapere har hatt en dårlig dag når det kommer til timing eller dramaturgi, men selv på en av sine dårlige dager er Frode så god at jeg ikke kan sette fingeren på noe. Han er totalt selvgående, sier Løkling.
Tre ganger sensur
»Pondus« er på norsk utgitt i to samlebøker, som begge har blitt gedigne salgssuksesser. Forside til den første boken fra 2001.
»Pondus« begynte som avisserie i avisa Vest-Nytt på Sotra i 1995, men det var som biserie i Bladkompaniets Ernie fra 1996 fram til fotballidioten fikk eget blad i 2000 at »Pondus« ble seriefansens favoritt. Nå er Øverli Bladkompaniets største inntektskilde med et opplag på 92.000 for månedsheftet og 42.000 for den andre boksamlingen ”Pondus: Andre omgang”. I tillegg er det blitt gitt ut sju Pondus-album, to Riskhospitalet-album og to Pyton-album med henholdsvis den siamesiske tvillingen Birger-Egil og rockebandet Deep Shit Junkies.
– Av de over 2 000 stripene han har laget har jeg sensurert to–tre. Den ene handlet om en kjønnsskifteoperert som Jokke har havnet i senga med, før det viser seg at begge de navnene Frode hadde valgt å gi han/henne var identisk med en som faktisk var kjønnsoperert – noe som førte til klagebrev. Frode sverget på alt som var hellig at han ikke hadde kjent til det, så det var sikkert noe underbevisst eller tilfeldig. Navnene sto på trykk i avisa og bladet, men da boka kom byttet jeg de ut. Den andre ”sensuren” var da Pondus skulle spise et kjempesmørbrød, men stadig avbrytes i spisinga. Da sier han: ”Og folk tror ikke på meg når jeg sier at jeg har spiseforstyrrelser.« Det handlet ikke om anoreksi eller bulimi, men jeg ville ikke sette på trykk en vits som var i nærheten. Den tredje var en sekvens med dvergkasting, som ble trykket i boka, men ikke i bladet fordi jeg var redd for pepper. Men der har jeg ikke hørt et ord.
Jokkes tvilsomme bedrifter i sengehalmen er fast kost i Pondus siden bardamen Turid-Laila ga ham på båten i en tidlig stripe.
Men det er Oslo-avisa Dagbladet som trykker Pondus-stripene aller først, men ifølge Øverlis egen agent Håkon Strand har det aldri kommet klager på innholdet derfra.
– Jeg aldri fått beskjed fra Dagbladet om at de ikke vil trykke en stripe, og heller ingen sensurtilfeller i andre aviser. Det har vært diskusjon om noe er for heftig og enkelte leserklager, men ikke mye. Det rare er foreldre som klager fordi de bruker stripene som lesetrening for sine fireåringer. »Pondus« er ikke beregnet på fireåringer, noe både redaktører og foreldre bør ha fått med seg, synes Strand.
Strand er Norges første tegneserieagent, og har tatt på seg ansvaret for å selge inn »Pondus«, Lise Myhres »Nemi« og Martin Kellermans »Rocky« til norske og utenlandske aviser. Og han mener aviseksponeringen har vært svært viktig for at Pondus er blitt en slik suksess.
– Avispublisering har vært veldig viktig. Suksessen har ført til større inntekter slik at Frode kunne si fra seg andre oppdrag. I utgangspunktet tjente han bare noen tusenlapper i måneden på »Pondus«, så inntektsmessig måtte han bruke tre fjerdedeler av tida på andre ting. Lise Myhre er også et konkret eksempel på vekselvirkningen mellom blad og avis. »Nemi« startet i Larsons gale verden og fikk deretter sjansen som gjesteserie i Dagbladet. På den tiden var hun opplagt veldig flink, men slet litt med å holde tempoet og var ikke klar for en dagsstripe. Så får hun et veldig løft som følge av gjestespillet, hun fikk flere sider i Larson, utvikler seg videre og året etter får hun igjen sjansen i Dagbladet mens en ny konkurranse utlyses. Siden har »Nemi« bare fortsatt å vokse, og nå er Torbjørn Liens »Kollektivet« kanskje i samme situasjon. Dersom en avis plukker opp »Kollektivet« kan den absolutt gjøre det bra videre, tror Strand.
Dagbladet viktig
Håkon Strands arbeid med å få norske serier inn i avisene er sterkt inspirert av Dagens Nyheters rike tradisjon med svenske serier og gjestespill, og arbeidet begynte allerede tidlig på 90-tallet da Strand skuffet så over at tegneseriene til Christopher Nielsen og Steffen Kverneland ikke nådde ut til publikum. Men det var med andre forsøk han traff blink.
– Det begynte med at Fredrik Skavlan begynte å styre med tanken om at Dagbladet måtte fornye seg når det kom til tegninger, illustrasjoner og tegneserier. Han dro på tur til USA, begynte å skrive litt om serier, byttet ut noen av avisseriene og fikk inn blant annet Gary Larson. Så kuttet avisa ut tre av de gamle seriene, sikkert »Lorang«, »Mafalda« og »Andy Capp«, men erstattet dem bare med to serier og skrev at det var planer for en tredje – men at det fortsatt var under utvikling. Det hørtes ut som Dagbladet hadde en kjempeplan, noe avisa ikke hadde. Jeg skrev et brev der jeg sa at hvis de først skulle eksperimentere med den tredje plassen bør de gjøre det med en norsk serie. Det hadde da ikke vært en norsk serie i de største norske avisene på 25 år, og jeg nevnte »Pondus« som et eksempel på en god begynnelse og la også inn et forslag om en seriekonkurranse for å få fram nye talenter. Det førte til at Gunnar Bleness i Dagbladet takket ja til å treffe meg og tente på »Pondus« med en gang. Han samtykket både til konkurransen og at vi kunne bruke »Pondus« som prøvestein til vinneren var kåret. I løpet av prøvetiden viste det seg at det fungerte så bra at det bare å kjøre på videre, mimrer Strand.
– Gunnar Bleness var rett og slett mannen som sa ja til The Beatles, skyter Løkling inn.
– Ja, den skal han faen meg ha. Jeg er fortsatt overrasket over at vi fikk så betingelseløst ja.
– Hvordan var effekten for bladene til Bladkompaniet?
– Det er veldig vanskelig målbart, men det blir en synergieffekt mellom aviser og blad. I avisene får folk sin daglige dose, og mange vil oppdage nye serier på den måten. Men jeg får stundom sur e-post fra lesere som klager over at de har lest alle stripene i bladet før. Samtidig er det ikke til å komme fra at også norske serieskapere ble inspirert av de amerikanske stripeseriene vi ga ut i bladform, som »Tommy og Tigern« og »Ernie«. Frode er sterkt påvirket av Bill Watterson, og »Pondus« var den første norske stripeserien av betydning i sin generasjon, sammen med Bjørn Ousland, Karine Haaland og »Pappa & Pestus«. »Nemi« startet også som en slik avisløs stripeserie, og jeg tror »Pondus« har vært lokomotivet i en større bølge av norske stripeserier på samme vis som Røyksopp har vært det for norske elektronika-artister, sier Løkling.
Rå och original
Men hva var det med »Pondus« som førte til at den slo ned så hardt og effektivt blant både tegneseriefans og avislesere? Strand tror at den først og fremst var en serie som skilte seg ut i markedet.
– Pondus har noe originalt ved seg som gjør at den skiller seg ut. Den var mye råere enn andre serier på markedet da den startet, og det var i sin tid en heftig kamp for å få den inn i andre aviser enn Dagbladet. Flere syntes det var for rått, men det var langt fra like rått som Pyton. Jeg kunne aldri solgt »Pervo-Kris« eller »Deep Shit Junkies« inn i avisene. »Pondus« var råere enn de fleste avisserier, men råheten var samtidig en styrke som hjalp serien med å skille seg ut. Frode var på mange vis forut for sin tid, og plutselig var det Frode som kunne diktere reglene etter hvert som han fikk større status, økt popularitet og større leserskare, sier Strand.
– Men dersom »Pondus« bare hadde vært rølping, sjekking og barvitser hadde den falt gjennom. Genistreken til Frode er at han er den første som har utstyrt en seriefigur med et helt liv. Der andre figurer bare henger på en bar eller trener et fotballag har Frode håndholdt kamera og følger etter Pondus hele dagen. Han viser Pondus hjemme, på jobben, på puben, på fotballbanen, på fritida og viser ham når han legger seg og står opp. Du får full pakke og dermed full gjenkjennelseseffekt i et bredt lag av befolkningen. Det tror jeg er en veldig viktig del av suksessen, og er noe Frode kan gjøre fordi han er tidlig i 30-årene. En 20-åring kunne ikke gjort det samme, du må ha noen år på baken og kanskje hatt familie selv, tror Løkling.
Blant Øverlis inspirasjonskilder da han skapte »Pondus« var Bill Wattersons »Tommy og Tigern«. Her fortolkes serien av Øverlis egen parodi på den mislykkede serieskaperen.
– Frode startet »Pondus« som en serie om tre fotballsupportere, »A-laget«, og det var tenkt som en serie utelukkende fra fotballmiljø. Han fikk tilbud om en dagsstripe i Nederland, men da hadde han allerede fått ganske mange tilbakemeldinger fra folk som trodde det ville bli for snevert. Slik sett er Frode blitt refusert og fått tilbakemelding om endringer, utfyller Strand.
Allikevel kan »Pondus« virke som en plutselig suksess for de mange leserne som ikke kjenner til Frode Øverlis tidligere karriere i Pyton. »Pondus« var resultatet av over ti års fartstid i seriebransjen.
– Jeg traff Frode første gang i 1989, og da hadde han allerede jobbet flere år i Pyton. Mannen har jo tegnet profesjonelt siden han var ferdig med militæret. Pondus begynte i Ernie i 1996, og så gikk det fire år før den fikk eget blad. Det er slik Bladkompaniet dyrker fram serier. Vi vil ikke ta noen ære for at »Pondus« er blitt så populær, men vi har valgt å teste en series popularitet på markedet før vi satser for fullt på den. Å komme rett på gata med en ny serie er selvmord; hvis »Pondus« hadde kommet som eget blad i 1996 hadde vi gått på snørra og serien hadde kanskje ikke eksistert i dag. Slik vi gjør det fungerer serien som et kinderegg, serieskaperen får se verket sitt på trykk over tid og publikum får tid til å oppdage serien, forklarer Løkling.
Utveckling og kusking
Redaktøren slår tilbake: Tormod Løkling skrev denne »avsløringen« av Frode Øverli for det norske Pondus-bladet, ført i pennen av Mads Eriksen.
Historien om hvordan Øverli debuterte med parodier i Fantomet og fortsatte i Pyton er blitt fortalt flere ganger før, men det kan være nødvendig å minne om han ikke var noen gryteklar suksess fra første tusjestrøk. For å utvikle en serieskaper er det nødvendig at han har et forum der en kan prøve og feile, samtidig som han eller hun faktisk blir publisert underveis.
– Noen serieskapere jobber og utvikler seg best på egen hånd, før det plutselig løsner og de endelig sitter på en suksess – slik som Frode og Martin Kellerman; hans serier om Kripos-Kåre i norsk Pyton syntes jeg sugde hardt. Men så dukket plutselig »Rocky« ut av hodet hans uten særlig kusking og redaksjonell inngripen, og fungerte vanvittig bra. Andre bør kuskes i større grad, det vil si at jeg etter fattig evne prøver å peke på hva de gjør riktig og galt, selv om enkelte er umulig å diskutere med så fort streken er kommet ned på papiret. Denne prosessen ligger nærmere slik forlagene jobber med forfattere, der redakt ørene har flere gjennomganger av manus før utgivelse. Flere av våre etablerte serieskapere lager skisser slik at jeg kan velge hva jeg vil ha og foreslå endringer. Men de eneste gangene jeg inngår i en dialog med Frode er når vi snakker om forsidene til Pondus. Da sier jeg hva jeg synes er den mest sprelske situasjonen i bladet, og hvordan jeg tror den situasjonen kan forstørres og forsterkes, forklarer Løkling.
Han tror også serieskapere har godt av å bli publisert før de strengt tatt er modne for det. Det kan fungere både som en lærepenge og motivasjonsfaktor, og gi større innsikt i hva som kreves av en god tegneserie.
– Flere serieskapere tror ofte de er ferdig utviklet, og derfor er det fristende å sette dem på trykk for å gi dem en leksjon. Det viser seg at de ofte oppfatter serien på et annet vis når de ser den på trykk, når den har vært gjennom et profesjonelt trykkeri ser de sine egne feil på et vis de ikke gjør når de legger ut skissene hjemme på skrivebordet. Ser de serien sin i et blad som folk faktisk betaler for er det lettere å se det amatørmessige, men det er også en veldig god skole å få leke med de store gutta på den måten.
Og slik fortsetter Bladkompaniet talentutviklingen i sine hefter. På samme måte som hip hop-artister debuterer som gjester på mer kjente artisters album, har Lars Lauviks »Eon« og Torbjørn Liens »Kollektivet« seilt opp under vingene til »Pondus« og »Nemi« til albumopplag på 10.000–15.000 eksemplarer. Mens Smult er blitt en viktig drivhus for nye talenter.
– Pondus er veldig viktig for Bladkompaniet, det kan enhver idiot med lommekalkulator regne ut. Det er for eksempel lite trolig at Smult hadde eksistert uten Pondus, sier Løkling
– Samtidig er vel troen på at det er et poeng å gi ut et blad som Smult viktig, for det ligger jo tross alt et håp og ønske om at det skal føre til nye suksesser? spør Strand.
– Helt klart, og Smult har allerede gitt oss utrolig interessante navn som Karstein Volle og Mads Eriksen for å ta to eksempler. De kom rett fra skrivebordsskuffen og var helt konge, og kanskje en gang i framtida kan Eriksen selge veldig mye. Men her har vi akkurat begynt på veien og vet intet om det er en gryte med gull ved enden av regnbuen eller ikke. Det kan være en lang prosess å utvikle en suksess.
Flere om beinet
Denne prosessen kan være uvant for etablerte bokforlag som kan lokkes til norske tegneserier som følge av suksessen til »Pondus« og »Nemi«. Cappelen forsøkte å overta »Nemi«, men ble »slått« av Egmont Serieforlaget, mens Kagge Forlag og Schibsted Forlag også har gitt ut ambisiøse serier som »Jeg, Arne Næss« av Ola Hegdal og Tore Strand Olsen og »Streng, men urettferdig« av Karine Haaland.
– Det er mange som ikke har fått med seg at »Pondus: Andre omgang« var fjorårets bestselgende skjønnlitterære utgivelse med et opplag på 41.000 eksemplarer. Jeg tror mange av de etablerte serieskaperne har utløst potensialet sitt, og at vi kjenner tilhørigheten og lojaliteten deres i forhold til forlag. Kommer de med noe nytt er jeg ikke redd for at det ikke fanges opp, men jeg er mer bekymret for den 20–25 år gamle Frode Øverli eller Lise Myhre. Det er der vi må følge veldig godt med i timen og ikke kaste den brune konvolutten som er stemplet på Fagernes eller Snåsa. Det går mye på magefølelse og første gang folk sender inn ser det gjerne ikke så bra ut. Da Frode sendte inn til Fantomet var det halvbra serier, og ingen kunne vite at han skulle bli Norges skjønnlitterære bestselger i 2002. Det er derfor det er så viktig å følge med, men vi har ikke så mye annet enn magefølelsen og et par åpne øyne å hjelpe oss med, sier Løkling.
Bladkompaniet har registrert at aktørene på seriemarkedet er blitt flere der forlaget tidligere har kunnet trikse med ballen i fred og ro.
– Det viktige nå blir å være forlaget folk vil til, som det er naturlig å adressere konvolutten med skjelvende fingre når du skal sende inn for første gang. Da må en markere seg i media, la produktene tale for seg og la talentene få prøve seg, mener Løkling.
– Faren er at de nye forlagene har urealistiske forestillinger om en seriesatsing kan føre med seg. Satser de på halvbra serier som ikke selger som forventet er de raskt ute av bransjen igjen, tror Strand.
– Etter det jeg forstår ble »Jeg, Arne Næss« en suksess for Kagge Forlag og når Hegdal og Strand Olsen kommer med »Blått blod« på Schibsted er det en interessant trend som både er skremmende og utfordrende for oss. Jeg tror en større interesse for tegneserier fra de etablerte forlagene kan føre til bredere interesse blant publikum, og der tror jeg det er mye å hente, sier Løkling.
Strand gir utfordringen videre til Norsk kulturråd, som har vært viktig med sin støtte til norske stripeog hefteserier. Nå bør støtten henges på de større bokutgivelsene også.
– I det »pirate« næringsliv er det ikke så lett å selge inn de dyreste løsningene til mennene med stygge dresser. Du vet at du før eller siden må forklare dine valg, og da hjelper det godt dersom du har en støtteordning for kvalitet, sier Løkling.
Respektfull redaktør: Bladkompaniets Tormod Løkling som Frode Øverli ser ham (siste rute).
Inspirasjonskilde
Faren er at Pondus blir en hemsko for videre utvikling i norske serier, og at vi oversvømmes av en flodbølge stripeserier om to kompiser som snakker skit langs bardisken.
– Jeg sier ofte til unge serieskapere at de skal se nøye på forbildene sine, prøv til en viss grad å kopiere dem, men unngå å bli en »rip-off«. Du må gjøre som Prince i musikken, han tok en rekke påvirkningskilder og musikkstiler, kjørte de gjennom hodet sitt, snurret på sveiven og så kom en unik blanding ut. Serieskapere må la seg inspirere hemningsløst, men det som kommer ut gjennom hånden må være deres eget produkt. Knut Nærum har sagt at han elsker »Pondus«, men at den samtidig har gjort ubotelig skade for norske tegneserier. Etter »Pondus« skal alle norske unggutter lage serier om to kompiser som sitter på bar og slenger dårlige meldinger. Jeg stønner høyt hver gang jeg får inn en slik serie, sukker Løkling.
I dag er det vanskelig å huske at det var en stor risiko å satse på norske tegneserier og at »Pondus« skulle selge i egne utgivelser. Vendepunktet kom med albumet »Alt for Norge« i 1998.
– Det solgte bra og fikk god medieoppmerksomhet. Det smalt faktisk skikkelig, selv om et salg på 10.000 ikke virker så imponerende i dag var det revolusjonerende i 1998, sier Strand.
Så nå er det vel bare å forberede seg på et skred av Pondus-suvenirer og svindeleffekter? Eller er Frode Øverli en norsk Bill Watterson, som bare selger seg med i form av enkelte kalendere og t-skjorter?
– Vi har fått tilbud om å være med på å lage alt fra teaterstykker, filmer og tv-serier til alle slags effekter, så pågangen er bra. Samtidig har det en viss preventiv effekt når vi svarer nei på det aller meste. Det er ikke like bevisst som Bill Watterson, vi har ingen prinsipielle motforestillinger, men tror det vil begrense seriens livsløp dersom vi sliter den ut og forsimpler serien med fjas, reklame og sellout-effekter. Film eller teater må skje når Frode har tid til å engasjere seg så sterkt at det blir bra nok, forklarer Strand.
– Aldri med andre ord! konstaterer Løkling.
